Den svarte fredagen

Jeg har alltid trodd at det finnes tilgivelse for alt. Nå vet jeg ikke lengre. Alle mine idealer er filleristet og oppe til vurdering. Allikevel tror jeg at ungdommen har gjort meg til et bedre menneske.

I mitt voksne liv har jeg ikke noe uttalt partipolitisk ståsted, til tross for at jeg er oppvokst i arbeiderbevegelsen. Inn med tåteflaska kom troen på frihet, likeverd og mangfold. Vårt ukrenkelige liv ble rotfestet i Framfylkingens sangbok og samtaler med besteforeldre. Veien gikk ikke videre til Arbeiderpartiets trygge favn, men opprørets vinger ble prøvet i det tidlige Rød Ungdom, som på den tiden var mer militant og hemmelig enn den er i dag. Jeg har glemt både dekknavnet og troen på revolusjon, men prinsippene var likevel de samme; vår rett til å si og mene akkurat hva vi ville – tro på akkurat hva vi ville – og gjøre akkurat som vi ville, holdt opp mot hovedparagrafen i Kardemommeloven. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på dette.

Det er torsdag før svartfredag. Min unge kollega og jeg diskuterer ungdommen. Jeg drar på litt og provoserer henne kraftig. Jeg mener at alt var mye bedre før, og hennes generasjon er oppflaska på at de er så unike og kan få til alt de vil i verden. At de nesten ikke trenger å bry seg, jobbe og delta i samfunnsdebatten. At de driter tynt i solidaritet med andre, og at egoet kommer først. Min kollega er så provosert at hun ringer meg etter arbeidstid og irettesetter meg for mine holdninger. Hun er en modig ung kvinne, en av dem som ikke slutter å imponere meg – til tross for at jeg var 25 det året hun ble født. Hun var dypt fortvilet over min manglende tro. Jeg trodde ikke på ungdommen. Da.

Selvoppnevnte ideologer hevder at 90 % av oss som jobber i media er røde. Å være rød høres i denne sammenhengen ut som en diagnose. Hvis det å være rød er å ha en sosialistisk plattform er jeg fortsatt rød. Rød, kristen radikaler, om du vil. Så har jeg valgt pennen som demokratisk virkemiddel til å sende noen tanker ut i verden. Jeg har debattert heftig i saker som har opptatt meg. Saker som i hovedsak innholdsmessig har tematisert
menneskerettigheter. Vel vitende om at han, hun eller de jeg deler ordskiftet med er ved sine fulle fem. Jeg har, som mange andre – også i media – brukt min nedfelte rett og plikt som redaktør til å mene noe. Jeg vet ikke lenger om jeg vil mene noe. Retten til å ytre seg har endret seg i mitt hode. Den endret seg fredag ettermiddag, 22. juli 2011.

Problemet mitt er enklere enn jeg vil innrømme. Sosiale medier har gitt rom for alle ytringer – noen ytringer helt uten grenser. Ytringer som avhumaniserer enkelte menneskegrupper og som sprer hat og stigma. Ytringer som i all sin ukunnige ærlighet er menneskefiendtlige. Vår ytringsfrihet åpner for dette. Åpner for at farlige folk får spredd sin giftige propaganda. Ytringer som setter fyr på den ensommes tanketomhet. Ytringer som legitimerer
hat og intoleranse. Ytringer som til syvende og sist – blanda med ustabile psyker – blir farlige. Jeg vet ikke om jeg er villig til å være med å betale prisen for destruktivt meningsmangfold lenger. Det blir muligens for mange paradokser. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på ytringsfrihet. Fordi jeg ikke tror at det finnes noen frihet uten rammer. Rammene er borte. Enhver jævel kan spre sin gift på nettet. De sterkeste meningene i dagsmedia er anonyme oppgulp, og mange har svært varierende evne til å skille sak og person.

Nullpunktet mitt ble dagen før et fengslingsmøte. En person jeg nekter å bruke navnet på, spre tankene til, eller nevne livsanskuelsen til, ønsker å møte verden. Terror har ingen navn. Nevner vi det, identifiserer vi det. Identifiserer vi det, sammenligner vi det. Og når vi sammenligner, setter vi idiotien inn i en sammenheng. ”Fengslingsmøte for åpne dører – en ytringsrett og et offentlighetsprinsipp!”,
skrev en eldre kollega av meg i et annet medie som status på sin profil. Min første tanke var at ”selvfølgelig” ville jeg høre hvordan hatets røst låt. Tre runder senere på stuegulvet denne natten hadde jeg endret ståsted. Nei, mister korsfarer, du har rett til et forsvar, men retten til å ytre deg har du for alltid mistet. Retten til å forsøple ensomme, lett påvirkelige hjerner og hjerter ble du fratatt en fredag ettermiddag i juli. En fredag der din påståtte
ideologi legitimerte drap og skader på uskyldige sivile – fredfulle mennesker. Som samfunn tar vi rett og slett ikke sjansen på at flere får idéer som deg og ønsker et sted ved din side i historiebøkene. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på ytringsfriheten – eller historiebøkene for den saks skyld.

Så var det dette med tilgivelsen da. En av mine livsplattformer slo alvorlige sprekker denne svarte helga. Jeg har alltid ment at det på et eller annet sted finnes tilgivelse for alt. I den grad vi kan skille sak og person, eller person og handling om du vil. Det finnes ingen onde mennesker har jeg sagt, det finnes bare onde handlinger og ytringer. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på dette heller. Alle handlinger og ytringer har et utgangspunkt i ideologi
eller idioti. Dette meningsløse og uendelig smertefulle blodbadet har ingen mening, og liten eller ingen åpning for forsoning i tilgivelse. Jeg har også tidligere ment at fengsel ikke fører til noe godt. Heller ikke her er jeg sikker lenger.

Men så fylles jeg av nytt håp. De unge politikere har agert annerledes enn jeg hadde gjetta; i all sin sorg snakker de om kjærlighet. Uavhengig av ideologisk tilhørighet. Min unge kollega har fått skutt, drept og skadet mange av sine beste venner. Hun flyter mellom den grenseløse sorg og raseri. Hun stiller bare spørsmål som ikke har svar. Hun skulle ligget knekt et sted, men hva gjør hun? Hun handler, er en del av fellesskapet, er tilstede natt
og dag for sine venner som har overlevd. Hun er en del av en generasjon som har satt fyr på kjærligheten i oss. Gjennom henne og hennes venner har vi blitt mer ettertenksomme og kjærlige mennesker. Over natten. Hun viser oss hele spekteret av sin følelsesladde verden mens hun handler. Hun snakker ustanselig om demokratske prinsipper og samhold, og om at terror ikke kan kneble noen, før hun tørker tårene og haster videre til en ny samling
i sorg, bearbeiding og savn. Mitt faderlige hjerte er oppriktig rørt.

Jeg bivåner det hele, jeg evner ikke å ta det inn, evner ikke å handle, evner ikke å skrive eller ringe mine kjente som er direkte berørt. Det eneste jeg evner er å holde mine egne barn ekstra hardt i handa i denne uvirkelige tiden. Det blir rett og slett for stort, rett og slett for grusomt til å ta inn. Hun trenger ikke overtale meg til å gi henne enda noen dager fri før hun haster videre fra et samlingshotell til et fakkeltog – lamslått av sorg. Jeg reiser
meg sakte opp av stolen og blir med henne. Her bringes det inn ny tro på det kommende samfunnet. På ungdommens klokskap og handlekraft. På rettferd og menneskeverd. På fred, solidaritet og toleranse under en flerkulturell himmel. På fremtiden. På ungdommen – og ytringsfriheten. Det tror jeg på.


Foto: Eirik Junge Eliassen.