Artisten Dagny Norvoll Sandvik (22) står foran et spennende år. Noen mener hun har fått en gullbillett. Selv mener hun at hardt arbeid er resepten. Hardt arbeid og magefølelse.





15 år tilbake. Familien Norvoll Sandvik er på biltur. De kjører ofte bil for å besøke slekt og venner litt lengre sør i nord. Mammaen og pappaen i bilen er jazzmusikere. Mamma Marit Sandvik er fra Harstad, og pappa Øystein Norvoll er både fra Harstad og Andenes. Det er ofte tre barn i bilen. Den yngste jenta heter Dagny.

Ungene i bilen hører på musikk slik barn på denne tiden gjorde. Det går litt i Backstreet Boys og i Spice Girls. Av og til får mamma og pappa bestemme hva de skal høre på. Det går i litt av hvert, men mye brasiliansk musikk. Ungene skjønner lite av språket, men forstår rytmene. Dagny trommer og synger. De trodde at hun skulle bli trommeslager. Det gikk ikke slik, men grunnlaget for en sjelden rytmefølelse blir lagt. Dagny skulle ikke bli musiker. – Æ ville bli arkeolog eller astronom. Musikken i livet mitt va så selvfølgelig. Den va rundt mæ hele tia, forteller Dagny.

Gjennombruddet
Mot slutten av ungdomskolen fikk Dagny dårlig karakter i musikk. – Æ va omtrent den dårligste i klassen. Det va dramatisk. Musikk va vel den karakteren som betydde minst, men va det faget det betydde mest for mæ å gjøre det bra i, sier Dagny.

Etter hvert skulle de ha et komposisjonsprosjekt i musikken. – Æ va i ei gruppa med to av dæm som var minst på skolen. Dagen da dette skulle fremføres hadde vi ingenting. En av de andre i gruppa hadde helt plutselig funnet frem en tekst. Æ skrev en låt i full fart. Æ hadde aldri sunget eller fremført nokka foran klassen før. Læreren va søkkimponert, og tok tak i mæ. Det skulle være en MOT-konsert noe seinere, og der ville han at æ skulle fremføre sangen. Æ endte opp med å skrive en ny låt. Låten ”Silence”, har æ ennå med mæ, og har spilt masse i ettertid. Den va en av to låta det hele starta med, forteller Dagny.

Så er hun i gang. Læreren inspirerer og vil ha henne med på forskjellige ting. Hun bruker det meste av tiden på å skrive låter. – Æ huske at æ begynte å skrive litt om kjærlighet og sånt etter hvert. Læreren var viktig for mæ. Han satte alt i gang. Det er kjempegodt å møte han innimellom, sier Dagny.

Talentet
Dagny er 17 år og ballen begynner å rulle for alvor. Det skjer veldig mye på kort tid. Hun spiller de to låtene hun hadde skrevet, og vinner ungdommens kulturmønstring (UKM) i Tromsø alene på scenen. Videre til fylkesfinalen på Finnsnes, og gjør rent bord der også, og spiller så på den nasjonale finalen i Trondheim. Parallelt vinner Dagny modellkonkurransen ”Årets Ansikt” lokalt. Kastet inn i en kynisk bransje. Fra før hadde hun bare gjort noen små modelloppdrag for moro skyld, og hadde ingen erfaring på hva som ville møte henne. Dagny med gullbilletten vinner finalen i Oslo, og årets ansikt i Norge var plutselig en musikerdatter fra Tromsø, videresendt til New York i internasjonale konkurranser. Langt hjemmefra. Allerede her begynner Dagny å miste interessen for modellbransjen, langt fra trygge Tromsø. Langt fra mamma og pappa. Langt fra egne idealer om modellkropp – og langt, langt fra egne drømmer om en gitar.

Modell-Dagny
Det var her ting begynte å bli vanskelig. Over natta vil alle ha en bit av Dagny. – Plutselig va æ på forsiden av VG, og folk her hjemme som æ ikke hadde hatt kontakt med på år og dag begynte å insinuere at æ va blitt overlegen. Æ hadde jo ikkje forandret mæ, men folk sitt syn på mæ blei veldig annerledes. Folk kunne komme bort til mæ å si “du er da ikke noe spesielt pen i virkeligheten”. Æ fikk virkelig prøvd meg i forhold til det at folk fikk et bilde av mæ – om kordan dæm trudde jeg va – og noen blei veldig opptatt av mæ og min væremåte. I utgangspunktet va ikkje modellbransjen nokka æ kunne tenke mæ. Æ e ikkje noe særlig opptatt av utseende, og det påvirke mæ veldig lite kordan folk ser ut. Æ va ikke opptatt av ka æ spiste, og æ hadde aldri lest et motemagasin, ante ikkje kæm som var favorittmodellen eller favorittdesigneren min, forteller Dagny.




Tjukke-Dagny

Dagny er så tynn som hun aldri har vært, og enda skulle de ha henne noen kilo ned i vekt. Verdier prøves og krasjer. Dagny Venninne med pizzakveldene kontra Dagny Modell nedslanket på et hotellrom, et fremmed sted i en stor verden. – Som modell står du for noe. Du representere en bransje som æ ikkje synes er helt grei. Æ ville bare ikke være et slikt forbilde som stod for enkelte av disse tingene. Æ ville ikkje bruke så mye energi og være så opptatt av mat, utseende og vekt. Da æ kom til New York va æ kjempetynn, men likevel den tjukkeste av alle. Blei ikkje behandla som et menneske, mer som et objekt, forteller Dagny.

Dagny får en motreaksjon. En av dagene de skulle ut å spise lunch, spiste Dagny pizza og drakk brus, mens de andre sylfidene drakk vann og spiste salat. Coachen slenger kommentarer om at slikt skulle ikke modeller gjøre. Dagny Norvoll Sandvik er bare 17 år gammel. – Æ skulle plutselig ikkje spise brød, og ikkje kjøtt og ikkje ris eller pasta. Da skjønte æ at dette var ikkje noe å skyte etter. Æ lærte veldig mye om mæ sjøl og mine verdia som menneske, og æ fikk bekreftet at det var musikk æ ville drive med. Æ har en trang i mæ til å vise at det er noe mer i mæ enn bare utseende, æ har en trang til å vise at æ har personlighet også. Modellbransjen tok ikkje høyde for dette. Når sommeren 2009 kom, blei det et være eller ikkje være. Mulige tilbud fra internasjonale modellbyrå. Æ trakk mæ. Det gikk noen år før folk sluttet å spørre mæ om kordan det gikk i modellbransjen, og begynte å snakke om musikk. I ettertid ser æ folk mene at æ hadde en gullbillett som æ bare lot fare.

Dop
Musikken og kjærligheten har tatt henne til England nå, hun tenker å bli der en stund. England har et noe mer liberalt forhold til dop. Dagny hater dop. – Æ har ikkje vært på en eneste hjemmefest eller utested der det ikkje har vært røyka dop, og æ slit når æ ser at det e mange ungdomma som trur at dette ikkje e farlig. Unge menneska med kokain i nesen. Dæm har et utrolig naivt bilde på det. Æ blir en skikkelig kranglefant når æ diskutere dop med folk. Æ har sterke meninger her. Æ kommer dit med min nordnorske småbyjente-moral. Folk vet ka æ mene om dette, og æ blir ikkje invitert med førr å si det sånn. Æ lar meg fyre opp fort – æ har sett så mye som æ reagerer på. Musikkmiljøet i Tromsø innholder ingen synlig dop, iallefall har det vært skjult for mæ, men i England e det liksom over alt hele tia. Æ huske æ var på en hjemmefest der alle gikk å sniffa fra ei CD-plata med masse kokain på. Æ fyrte mæ opp så æ skreik i bilen hjem. Det e nokka med at de er så utrolig naive. Æ kjenne folk som e blitt sjuke av dop. Deprimerte og paraniode, forteller Dagny.

Dagny skal bygge karrieren sin sakte, og hun vil ha kontrollen selv. – Det e veldig mange folk som skulle ønske at dem kunne fortelle mæ ka æ skulle gjøre. Mulig også noen som hadde gjort at æ hadde kommet mæ lengre enn det æ har per i dag, men æ har vært veldig styrt av magefølelsen. Æ går ofte til foreldran når det gjelder livet generelt, æ e et følelsesmenneske, men når det kommer til musikken går æ på magefølelsen. Æ kjenner ikkje behovet for at andre skal fortelle mæ om musikken. Æ har jo flytta til England det siste året, og det har vært et veldig spesielt år, og helt til oktober var æ ingen plassa i mer enn fem uke av gangen. Æ elske å jobbe hele tiden, stråler Dagny.

June og Dagny
På musikklinja møter Dagny jenta som skulle bli hennes makker i flere år. Den et år eldre June Egerton. June og Dagny blir et kreativt verksted, og de produserer mange låter sammen. – Det bare klikka. Ho har betydd svært mye for mæ, og vi har betydd veldig mye for hverandre musikalsk. I begynnelsen var kanskje ho den litt mer tilbaketrukne og æ tok mest plass. Men vi grodde mye i lag. I Norge skal vi ha penga førr alt. Æ og ho June, de åran vi spilte i lag, tippe æ at 95% av det vi gjorde fikk vi ikkje ei krona for, men vi spilte hele tia. No e æ glad førr det, det gav mye rutine og anna lærdom, forteller Dagny, som forteller at hun er takknemlig for tia med June, og at de fortsatt er gode venninner.

Hva skjedde egenlig med duoen blir bare gjetning, men det er åpenbart at de etter hvert utvikla forskjellige måter å tenke musikk på. På avstand kunne vi se at de spilte sjeldnere og sjeldnere sammen, og det var etter hvert lite nytt fra de tostemte. Unge jenter blir til kvinner, og andre interesser enn sang på pikerommet kommer inn. Motivasjon byttes ut med latskap og voksenliv, det går vane i spillinga og prosjektet blir et ork, men det er liten tvil om at jentene har betydd svært mye for hverandre. Fremtiden vil vise at June Egerton også vil står fjellstøtt på sine singer-songwriterbein. Alt tyder på det. June mot popmusikken, og Dagny mot det noe mer folkelige.




Veien videre

Lang historie kort. Venner av Dagny går på McCartney-skolen i Liverpool, og vil ha Dagny over for å gjøre en EP. Det er tidlig 2010, og Dagny er der i 3 måneder. De reiser på norges-turne med band fra Alta i Nord til Stavanger i sør. Dagny skjønner for alvor at dette er livet hun vil leve. Hun kommer hjem og møter Sacha Skarbek, en engelskmann som har skrevet mye bra. – Han kom til Tromsø fordi han har kone her, og lagde da et skrivekurs for artister. Han fattet interesse for en låt som het “Run River Run”, som Tor Thomassen i Tromsø-bandet Vishnu hadde skrevet. Det va i denne tiden æ hadde begynt å bevege meg mellom England og Norge. Æ holdt kontakt med Sacha og sa at æ hadde lyst å komme til England og skrive med han den våren, forteller Dagny.

Hun drar ned i mai. Og tilfeldighetene (hvis de finnes) slår inn for Dagny fra Tromsø. Scarbek avlyser en av dagene de skulle jobbe, og Dagny møter musikerne Richard Craker og Chris Porter. Det oppstår etterhvert søt musikk med gitaristen Richard, og gutta har bidratt sterkt til Dagnys album som snart utgis, blant annet innspilt i et studio i Thailand.

Dagny varmer opp for verdensartisten Elton John under Døgnvill vinter i fjor. – Æ hadde bygd opp så mye spenning, og nerva, og tanka uken før den jobben – at rett før gikk æ på en liten smell. Æ gråt hele formiddagen før jobben, måtte ta mæ i nakken å gjennomføre. Det va skrekkelig tungt. Æ huske at etter Elton John-giggen e det første gang æ har vært ordentlig stolt over mæ sjøl. Æ hadde liksom aldri gjort en sånn jobb før, forteller Dagny.

Slik tar det ene det andre. – Æ møte en som er en slags musikalsk høyre hånd for Sting, som vi skriver med. Ballen begynner å rulle, og plutselig e vi oppvarmingsband for Sting når han spiller i Thailand. Ni tusen folk. Utrulig, mener Dagny.

Plate og stueturné
I år kommer hennes første fullengder. Grovt sett er den ferdig innspilt. Bare detaljer gjenstår. – Trur mange tenke at alt man gjør handle om å bli popstjerne. Æ ser ikkje sånn på det. Å lage et album e å vise kor man har kommet til nå i livet og musikken. No leve æ av det. Æ elske jo å jobbe, så æ jobba sykt mye når æ bodde i Tromsø, og va i gang hele tia. Æ va ho dær som aldri kunne komme på sosiale greier fordi æ va alltid opptatt. Så har æ levd på de pengan æ har spart opp, forteller Dagny.

I februar var Dagny på turné – hjemme i stuene til folk. Den første turneen hun har laga helt selv. – Æ ville ut å spelle førr så mange som overhodet mulig på billigst mulig måte. Ideen handle om at kommer du hjem i stua tell noen får de noe veldig spesielt. Stueturneen koste nesten ingenting og folk betale 1500.– førr showet. Det e stort sett det det koste å gjøre dette. Vi treng pengan førr å reise på biligst mulig måte med kollektiv transport. Nesten hele landet skal dekkes. Vi bor gratis hos de aller fleste, folk har vært kjempepositiv til at vi kan spise sammen med dem, og dem kan kjøre oss rundt. Det blir en turne mot alle odds. 40 jobba, forteller Dagny.

Om ti år fra nå
– Ti år fra nu e æ 32. Kanksje æ e blitt mer voksen og kanskje begynt å tenke på unga og sånt. Forhåpentligvis driv æ enda på med musikk. Kanskje æ har utdanna mæ innefor noe. Kanskje Kultur og ledelse? Æ har et håp om en lang karriere uten mye opp og ned. Det er utrolig mye kjipt som kommer med en opp-og-ned karriere. Æ frykte det litt. Så hadde æ tenkt at kanskje en gang i fremtida skal æ åpne en kafé eller nåkka sånt. Kanskje en liten Jazz-cafe, med en liten live-scene. Å jobbe med kultur faller mæ naturlig. Æ har tatt mange sjansa i forhold til det at æ trur at æ e modig nok til å stå på, selv når det er litt skummelt. Vi får se når albumet kommer. Æ gjør det æ har løst tell å gjøre, og e ikkje så opptatt av ka folk synes. Æ har utrulig høye forventinger til livet, forteller Dagny.

Målene
– Det vil aldri handle om å komme øverst på VG-lista, men å samle på opplevelsa, og ha det så bra som mulig. Vil heller ha anerkjennelse førr å ha spilt mange konserta enn å ha en radio-hit. Det er kanskje måten æ e menneske på som åpne døre førr mæ, ikkje nødvendigvis musikken. Æ får mer tilbake ved å være hyggelig og forsøksvis imøtekommende mot andre menneska. Æ tar imot mulighetan som åpne sæ. Om det blir tell gull vet æ ikkje, det handle vel om æ har gjort de rette tingan. Æ vet aldri utfallet, men æ stole på magefølelsen, sier Dagny.

Hun innrømmer at artisteriet kan være ensomt i flekkene. – Det tar på å satse på musikken, man må prioritere bort mange ting. Det gjør det vanskelig å holde på folk, sier Dagny, som bedyrer at vi ikke kommer til å se henne på tv i konkurranser som Idol, X-faktor, MGP eller andre lignende prosjekter. – Æ e veldig opptatt av at ting blir rett før mæ, og ikkje førr andre. Ei bevissthet rundt karrieren min. Æ trur at når ei dør lukkes så åpnes ei anna. Det har mye å gjøre med kordan steg man tar. Æ har vært ved utruli mange veikryss på min vei, og æ håpe at æ har valgt rett, avslutter Dagny.

Share

Virkelig på Facebook

Siste kommentarer

Formålsparagraf

Gatemagasinet Virkeligs formål er å fremme engasjement og selvhjelp blant russyke, psykisk syke og bostedsløse,sosialt utsatte og folk som vil tilbake til livet. Magasinet selges på gata for kroner 50,- halvparten av dette tilfaller selgeren. Magasinet skal være debattskapende og sette fokus på sosiale og samfunnsmessige forhold.

Gatemagagasinet VIRKELIG

Storgata 118 
9008 Tromsø
Tlf: 985 45445
Mail: post@virkelig.no
Org.nr: 989 139 479
Konto: 4750 1859598

Om nettstedet

www.virkelig.no eies av
Foreningen Gatemagasinet Virkelig.
Nettstedet er utviklet av Flipmachine

PFU

Redaktøransvar