Vår nye venn Akash

La meg fortelle historien om min journalistkollega Jahangir Alam Akash (37). På grunn av sitt fag har han blitt torturert i sitt hjemland Bangladesh, som i skinn av et sivilisert demokrati organiserer overgrep mot sitt folk.

FAKTA FRIBYFORFATTER:
• ICORN, The International Cities of Refuge Network er et nettverk av byer i
mange land i verden som verdsetter og engasjerer seg for ytringsfriheten, og ble
etablert for å tilby forfulgte forfattere et fristed, eller en friby, hvor de skal kunne
skrive og uttrykke seg fritt, uten frykt for å bli sensurert eller kneblet.
• Nettverket trygger både faglitterære og skjønnlitterære verk, skuespill, poeter,
redaktører, oversettere, forleggere, journalister og tegneserietegnere. Fribyene
fokuserer i alminnelighet på én forfatter av gangen. I Norge får fribyforfattere
også flyktningstatus med rett til bolig, lønn og introduksjonsprogram i to år og
kan fortsette oppholdet i landet etter gjesteforfatterperioden.
• Elleve norske byer har siden 1995 blitt medlem i ICORN. Den første norske byen
var Stavanger, som i 1995 tok imot Araz Elses fra Aserbajdsjan. Siden 2001 har
Utenriksdepartementet støttet prosjektet med 100 000 per år per forfatter.
• For at en person skal komme inn under fribyordningen, må han/hun være forfatter
med en viss litterær produksjon og være truet eller forfulgt i sitt hjemland på
grunn av sitt litterære virke.
Kilde: Wikipedia

FAKTA FOLKEREPUBLIKKEN BANGLADESH:
• Republikk i det sørlige Asia som ligger nord for Bengalbukta. Landet dekker den
østlige delen av den historiske regionen Bengal.
• Banglasdesh grenser til India og Myanmar (Burma).
• Bangladesh er et av verdens tettest befolkede og fattigste land
• Mesteparten av Bangladesh ligger i verdens største elvedelta. Elvene Ganges og
Brahmaputra renner ut i Bengalbukta og Indiahavet.
• Årlige oversvømmelser er vanlig, men elvedeltaet gjør at jordsmonnet i Bangladesh
er svært fruktbart.
• Befolkningen består av 98 % bengalere, det vil si at befolkningen i Bangladesh
er etnisk homogen.
• 83 % av landets innbyggere er muslimer, med en stor minoritet (16 %) hinduer.
• Analfabetismen i landet er samlet sett på 57 %, for menn er tallet 46 % og for
kvinner 68 %.
• Det er to dominerende politiske partier i Bangladesh.
• Bangladesh er ment å være en demokratisk republikk.

Han ble født langt nord i Bangladesh, der Himalaya begynner. I den lille byen Panchagarh. Pappa Shafiuddin og moren Shahida gav Akash syv søsken og en hard oppvekst i en jordbruksfamilie.

En tenkende mann
Tankene om hjemlandet vil alltid hjemsøke ham. Akash er en av dem som ser mennesker uavhengig av religion eller hudfarge. Faget hans vil alltid være i favør av folket. For sannhet og rettferd og med en profesjonell mentalitet for sosial velferd. Det var slik han vokste opp. Med frie tanker. Hans kamp for å rense samfunnet for søppel og mørke, som han sier selv, endte med at han måtte rømme fra sitt fedreland. Eksiljournalisten har fortalt oss sannheten om sitt arnested med et sterkt ønske om å endre verden til det bedre, som er hans journalistiske mantra.

Lang karriere
De to siste decennier har Akash intensivt og modig laget saker om islamske militante, tortur, drap, fengsling uten rettergang og statlig forfølgelse av religiøse minoriteter. Om urfolk, korrupsjon, politisk terrorisme, kvinnemishandling, og sist, men ikke minst har han vært en stemme for vanlige hjelpeløse mennesker som lider urett.

Livet som innsats
Med enorm risiko for eget liv har han forsøkt å trekke oppmerksomhet mot et sunt demokrati, fred og menneskerettigheter. Med idealer som likhet og brorskap i et sekulært samfunn. Akash har sterke tanker om det frie folks medier. På grunn av dette er han blitt et offer for trakassering og tortur, og han har blitt fengslet på fiktive og konstruerte tiltaler. Men han lot seg ikke temme. Han skriver fortsatt.

Høyt utdannet
Han har bestått sine studier i journalistikk med påbygning i samfunnsjournalistikk og massekommunikasjon, og han har i tillegg fått med seg en master i filosofi fra Universitetet i Rajshahi. Han har også jobbet for internasjonale medier gjennom tysk radio (Deutsche Welle). I Bangladesh jobbet han i landets eldste avis Daily Sangbad, i CSB News, den første døgnbaserte tv-kanalen i Bangladesh, og flere andre tv-kanaler som reporter.

Nettredaktør
Hans mange bøker om menneskerettigheter har fått mye skryt. Han har deltatt på forskjellige workshops i journalistikk og menneskerettigheter i Asia og Europa. For tiden redigerer han nettavisen “EURO Bangla”, et fritt medium som forteller om situasjonen i Bangladesh, og som tar temperaturen på menneskerettigheter i resten av verden.

Bokproduksjon
Akash var den første journalisten som tiltrakk seg oppmerksomhet fra internasjonale medier da han rapporterte om militant islamisme og drap og fengsling uten lov og dom i Bangladesh. For dette har han mottatt bøttevis av priser og utmerkelser. Han har skrevet en håndfull bøker, tre av disse er å få kjøpt på engelsk. "Struggle for Peace", "Away from Home" og "Pain". Pain er publisert i USA, og kan kjøpes på Amazon og andre internasjonale bokhandlere på nett.

I totalt mørke
Han kom på kant med den siste interimsregjeringen i Bangladesh og ble et slags kombinert offer for den statlig militante RAB (Rapid Action Battalion) og en ond politisk innflytelsesrik sirkel. Han ble arrestert for de merkeligste ting og torturert. Han tilbrakte blant annet 28 dager i totalt mørke som takk for sine vitnesbyrd. (Se egen sak om brutaliteten mot Akash). Etter siste løslatelse ble livet til en sammenhengende rekke trusler som førte til at han måtte rømme landet av hensyn til sin familie. Med på lasset fulgte hans lille sønn og hans kone. På humanitært grunnlag ble han mottatt i Tyskland og Østerrike. Siden har han vært i mange land: Sveits, Nederland, Danmark, Sverige, Italia, Belgia, Frankrike, India og Hong Kong og til slutt ble han i år fribyforfatter i Tromsø. Her har han i skrivende stund levd med sin kone og sin lille sønn i snart tre måneder, under vår vinge, på humanitært grunnlag.

Les videre om Akash under bildet


Foto: Eirik Junge Eliassen.


Akash’s ”farlige” journalistikk

De to siste tiår har journalisten Jahangir Alam Akash med livet som innsats rapportert fra Bangladesh. Her er noe av hans journalistikk.

Da Akash tidlig på nittitallet avdekket alvorlig polititortur mot mennesker i byen Panchagarh, ble han gjenstand for en fabrikert politisk motivert tiltale, trolig igangsatt av politiet. Noe senere laget han flere saker om korrupsjon og urett, som særlig rammet et maktmenneske. Igjen ble det produsert en æreskrenkelsessak mot journalisten. Han fikk prøvet sin sak i retten, men to dagers fengsel var prisen å betale for sin omgang med sannheten. Vi
snakker ikke her om fengsel med mat, vann og innlagt kabel-tv. I disse fengslene vet man ikke om eller når man slipper ut.

Studentterror
Den fundamentalistiske studentfløyen av det muslimske partiet Jammat-e-Islam Bangladesh, prøvde å drepe Akash etter en rekke artikler om deres herjinger. Alle Akash’s eiendeler ble plyndret og ødelagt da de satte fyr på rommet der han bodde. Politisk terrorisme har alltid interessert Akash. Tidlig i dette millenniet laget han omfattende reportasjer om forsøk på etnisk rensing, forfølgelse av urfolk og undertrykking av barn og kvinner under en allianseregjering. Akash ble flere ganger i denne perioden angrepet fysisk. Ved et tilfelle ble både hans kamerautstyr og motorsykkel knust av tilhengere av regjeringsalliansen.

Avdekket paradokser
Han rapporterte om brudd på menneskerettighetene utført av kollegaer og slektninger av den sittende ordføreren i byen Rajshahi. Det førte til nye drapsforsøk på og bortføringer av både ham og andre journalister. Han avdekket også at under det paradoksale militære programmet ”Operasjon Rent Hjerte” i hjemlandet ble det drept 58 mennesker. I 2004–05 startet hans vanskelige forhold til RAB (Rapid Action Battalion), en paramilitær gruppe egentlig ment for å bekjempe terrorisme. Der RAB var, viste det seg at svært mange mennesker tilfeldigvis døde i kryssild. Akash mente å ha hold for å kunne si at over 1000 mennesker døde på denne måten i Bangladesh mellom 2004 og 2010. Akash var første journalist som våget å skrive om dette. Det skulle straffe seg for ham.

Eliza Griswold
På midten av 2000-tallet skulle den militante gruppen Jammatul Mujahidin Bangladesh utrydde trykket fra ulovlig venstreradikalisme. En forferdelig og umenneskelig tid. Folk ble hengt fra trær. Minst 22 mennesker ble drept på denne måten. Akash var også mannen bak den første opplistingen av kritikkverdige militære aktiviteter, og ble truet på livet etter dette. I 2005 samarbeidet han dessuten under vanskelige forhold i Bangladesh med den verdenskjente amerikanske journalisten Eliza Griswold i New York Times.

Modig maur
Akash dekket det stigende folkeopprøret i 2007 mot det paramilitære RAB, der meningsløse drap og trakasseringer skjedde daglig. Folkets raseri mot politiet og RAB førte til at tusenvis av mennesker demonstrerte i gatene. Dette førte disse på retrett, men de satte liten pris på at noen rapporterte om dette. Det er mer, mye mer, å finne i hans meritter som journalist. Han har rapportert om stille aksjoner innenfor menneskers demokratiske rett til å demonstrere, men som har endt i drap og urett. Det har nesten ført til Akash egen død flere ganger i landet han er så glad i. Et land han trolig aldri kan reise tilbake til. Så er det kanskje bedre at han står utenfor landets grenser når han kjemper sin kamp for menneskerettighetene i Bangladesh. Litt rart å tanke på – at han nå utkjemper denne kampen fra en leilighet i Tromsø sentrum.

Les om brutaliteten mot journalist Akash under bildet


Foto: Eirik Junge Eliassen.


Brutaliteten mot journalist Akash

”Du er sønn av tiggere, hvorfor søker du slik prestisje? Jeg forakter din journalistikk, din terrorist. Du ditt svin, skal aldri mer lage reportasjer for CSB News”.

Vi lar Akash fortelle selv:
– Jeg, min kone Farhana Sharmin og vår lille sønn Fiman Farnad bodde i drabantbyen Rajshahi, mens min kone studerte ved universitetet der. Min arbeidsplass, nyhetskanalen CSB, var stengt av myndighetene slik at avdelingskontoret jeg jobbet ved ikke var i vanlig drift. Jeg gikk og drev uten å ha noe å fordrive tiden med, men jeg var aktiv i presseklubben. Min kone hadde en stående og bestemt ordre; jeg skulle være hjemme senest klokka 22.00 hver dag.

Den 23. oktober 2007 på natta ble jeg og familien min revet ut av søvnen. Det ringte frenetisk på dørklokka, og vi kom oss ut på balkongen for å se hva som skjedde. Jeg holdt min sønn i armene. Jeg så at en gruppe bevæpnede personer hadde omringet huset vårt. Alle hadde våpen. Jeg forsto ikke hvem de var, eller hvorfor de var der. Jeg forsto ikke hvorfor en liten og enkel journalist skulle bli arrestert. Var jeg tyv, røver eller kriminell? De var ikke uniformerte, slik jeg kjente politiet. Var det terrorister? Jeg ble redd og trodde de var kommet for å plyndre huset mitt.

De ringte på alle dørklokkene i det tre etasjer store huset, alle ble vekket, både mine naboer og mine huseiere. Huseieren, Herr Abul Kashem og hans sønn Likhon, kom ned fra øverste etasje. De ti–tolv væpnede personene presenterte seg som offisielle og ville ransake leiligheten vår. De ville vi skulle åpne døra. Jeg sa at jeg ikke ville åpne før jeg var sikker på deres virkelige identitet.

De sa ”åpne døren nå, ellers vil du komme i vanskeligheter”. Jeg ringte med mobilen til politistasjonen i Boalia for å få vite hvem de var. Vakthavende sa at de ikke hadde sendt noen til huset mitt, og de visste ikke hvem de væpnede var eller hvilken fullmakt de kunne ha. I samme stund fikk en av personene hånden gjennom gitteret til vår balkong og rev fra meg mobiltelefonen min. Jeg var livredd og trodde nå med sikkerhet at de var røvere. Etter en tid fortalte de at de tilhørte RAB. Den militante Rapid Action Battalion. Jeg sa at hvis de var fra RAB, ville de nok ha en ransakingsordre. De ble sinte. Likhon, sønn av huseieren, ville også vite identiteten deres. De begynte å slå ham. Jeg tenkte at hvis de var fra RAB, hvorfor banker de da opp huseierens sønn? Jeg spurte dem høylytt hvorfor de pisket ham. Ingen svar. Da åpnet jeg døra mi og ga dem lov til å undersøke huset mitt.
Jeg ba dem om å ikke utøve vold mot noen av oss, og ba på mine knær om at de ikke måtte plassere våpen i huset mitt, slik at det kunne blitt tatt ut tiltale mot meg for besittelse av våpen.

Jeg ga Fiman til sin mor og åpnet dørene. RAB trakk meg ut av huset og brutalt fikk jeg satt håndjern på, og det ble trukket en hette over hodet mitt. Foran min kone, mitt barn og min huseier ble jeg pisket, slått og sparket over hele kroppen. For første gang i mitt liv opplevde jeg at væpnede styrker som har ansvaret for lov og orden i et sivilisert land, oppførte seg som vulgære dyr.

RAB dro meg så inn i en minibuss. To menn foran, to bak og en på hver side holdt meg fast. Alle var bevæpnet. De fortsatte å slå og sparke meg. De begynte å kjøre, og jeg ante ikke hvor vi skulle. De fornedret meg med skittent språk. De mente at jeg ”tilfeldigvis” kunne blitt drept i kryssild. En av dem sa: “Ta navnet Allah, og siter bønner fra Koranen”. Jeg ante ikke at jeg hadde gjort noe galt, jeg ante ikke hvorfor de tok meg med.

Jeg ble brakt til RAB’s hovedkvarter #5 i Rajshahi. Der ble hendene mine bundet sammen og jeg ble hengt etter håndleddene i taket. Jeg var fortsatt blindet av hetten over hodet. På kvelden kunne jeg høre lyden av bootsene til fire–fem personer. De nærmet seg meg, ble stående en stund, og gikk ut igjen. På denne måten ble jeg mentalt torturert gjennom hele natten.

Rundt klokka åtte om morgenen ble hendene mine knyttet ned, og jeg fikk en vannaktig kornblanding å spise. Hetten var nå rullet opp til nesen. Jeg hadde hørt om flere som var blitt behandlet av RAB på denne måten, blant annet tre av lærerne ved universitetet. Mens jeg hang hele natten, føltes det som om armene skulle bli slitt av kroppen min, og jeg fikk nesten ikke puste inne i den tykke hetten. Jeg spiste litt og drakk litt vann. Så ble jeg hengt opp igjen. Hele tiden skjelte de meg ut med vulgariteter.

Et par timer senere kom to personer til meg. Da de snakket, kjente jeg igjen stemmene deres. Før jeg ble arrestert hadde jeg møtt dem av faglige grunner. De var fra RAB-5’s kriminalitetsforebyggende gruppe, CPC. To kjente personer fra det militære Bangladesh. Jeg hadde snakket med dem kort tid før nyhetskanalen ble lagt ned.

En av offiserene begynte å torturere meg. Han sa: ”Du er sønn av tiggere, hvorfor søker du slik prestisje? Jeg forakter din journalistikk, din terrorist. Du ditt svin, skal aldri mer lage reportasjer for CSB News”. Han ramset opp saker jeg hadde laget og som motarbeidet systemet han jobbet i. Saker jeg hadde laget for å oppfylle mine plikter som journalist i et demokrati. Systemet var svært misfornøyd med meg. Senere skulle jeg få vite at vår hederlige ordfører var en av dem som stod bak konspirasjonen mot meg.

Selv mens jeg ble torturert klarte jeg ikke å la være å stille spørsmål om hvem som gav dem rett til å torturere meg, at jeg ikke kunne finne hjemmel
i grunnloven for å behandle en borger og journalist på denne måten. Jeg fikk et knusende slag mot venstre kinn, slik at blodet fosset fra munnen min. Deretter fikk jeg kraftige elektriske støt. Det føltes som om kroppen skulle brenne opp. Min fysiske og psykiske tilstand ble kraftig forverret. Jeg ble plassert i en elektrisk stol i en halv time før jeg ble lagt på gulvet i et torturkammer. Begge offiserene begynte å slå meg under beina med tykke batonger. De virket opphisset av å slå meg. Jeg mistet bevisstheten.

Da jeg kom til meg selv, våknet jeg forlatt på halm i et kjøkken. Halmen var full av innsekter. Jeg ble bundet på hender og føtter. Det var blitt ettermiddag. De ba meg reise meg opp, men jeg kunne ikke stå på beina. De presset føttene mine ned i støvlene. De sa jeg spilte skuespill. Offiseren sparket meg hardt i beina og dro meg inn på et rom, og om lag klokka åtte den kvelden ble hetten fjernet. Det var som å komme fra graven og opp i lyset. Jeg kunne puste normalt igjen.

RAB-medlemmer tok fingeravtrykk, og jeg fikk et navneskilt på brystet. Så ble jeg fotografert. Deretter ble ansiktet igjen tildekket, og jeg ble brakt tilbake til minibussen og fraktet til Boalia politistasjon. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte si til noen at jeg var blitt torturert, og jeg måtte forsøke å gå oppreist. Sa jeg noe, ville jeg bli tatt med til et sted og plutselig bli drept i kryssild. Jeg trodde ikke jeg ville lyve om dette, men jeg hadde bildet av min sønn på netthinnen. Jeg var rastløs og gråt, hetten ble våt av tårer.

RAB hadde lite eller ingenting på meg, og politiet ville ikke arrestere meg, så jeg ble ført tilbake til RAB’s hovedkvarter. De snakket om at de skulle ta meg med til andre politistasjoner der de mente de hadde saker på meg som ville få satt meg inn. En merkelig rekke omstendigheter over tid gjorde at jeg plutselig var tilbake på politistasjonen jeg hadde vært på først, Boalia. RAB forlot meg der, mine hender ble bundet opp, og hetten ble tatt av.

Jeg ble ført til en varetektscelle. Cellen var fylt opp med utbrent søppel, sigaretter, spytt og bananskall. En stinkende og uhygienisk atmosfære. Jeg ville spy. Etter en tid kom en politimann som var onkelen til ordføreren som ville ha meg fjernet. Jeg kunne lett forestille meg hvordan han kunne fått jobb i politiet. Uansett, han begynte å forhøre meg med det jeg vil kalle et skittent språk. Han beskyldte meg for å mislede folket med min journalistikk allerede fra jeg gikk på universitetet, og at nå skulle jeg få min straff. Så kjørte han med sirener i sin pickup slik at alle kunne se at nå hadde de fanget en forræder. I retten var det ingen dommer, og etter noen få minutter ble jeg ført til Rajshahi sentralfengsel.

Her ble jeg ført til den lokale fengselsretten, og hele kroppen min ble inspisert. Jeg fortalte om torturen og at jeg trengte helsehjelp, men overbetjentene mente at jeg ville klare meg med vanlig celle. Mine medfanger klarte å hjelpe meg til å få innleggelse på sykehus, der jeg lå i ni dager. Før jeg ble frisk klarte jeg ikke å bestikke sykehuslederen, noe som medførte at jeg ble overført til soning igjen. Der satt jeg i totalt mørke de neste 28 dagene. Det var forskjellige konstruerte tiltaler mot meg.

Den 19. november ble jeg løslatt og fikk beskjed om at RAB ville arrestere meg umiddelbart igjen. Denne gangen ville jeg bli drept. Konfrontert med en slik trussel, og på grunn av angst og bekymrin for familien, klarte jeg å flykte til Dhaka. Der ble jeg innlagt på et rehabiliteringssenter for traumeutsatte og fikk behandling.

Det iscenesatte dramaet mot meg fikk også alvorlige konsekvenser for familien min. På grunn av meg tapte min hederlige svigerfar senere sin politiske karriere. Jeg har rapportert mot korrupsjon, terrorisme, militære drap og brudd på menneskerettighetene med min journalistikk. I Bangladesh lever folk under et vanvittig press, i noe som tilsynelatende skal være et sivilisert samfunn, men der det i prinsippet ikke finnes rettssikkerhet. Landet er fullt av korrupsjon, forfalskninger, uærlighet og pengejag. Dette er dessverre dagens Bangladesh.


Foto: Eirik Junge Eliassen.