Fosterbarnet

Det er mye du ikke vet om komikeren Trine Lise Olsen (35).

Trine Lise Olsen hadde tre drømmer som liten. Hun drømte om å få sitt eget tv-program, spille i en film og å vinne Amanda eller Oscar. Etter å ha dratt i land seieren i ”Den norske humor” som samejenta Anne Berit Balto, fikk hun sitt eget tv-program. ”Lille Billefjord” ble sendt på NRK rett før jul i fjor. Nå er det bare to drømmer som gjenstår. I tillegg til drømmen om selv å bli fostermor en gang.

Fostermamma Ragnhild var i salen da Harald Eia, Trond-Viggo Torgersen, Hélen Vikstedt og det norske folk stemte Trine Lise til topps i finalen i ”Den norske humor” på NRK i 2009. Det var nok godt Ragnhild var der. For i følge Trine Lise tror man ikke helt på at man har vunnet når man har vokst opp i Indre Billefjord. – Det var helt fantastisk å vinne, men det gikk liksom ikke helt opp for meg på mange uker, så det var fint å ha mamma som sannhetsvitne, sier Trine Lise og blir varm i øynene.

Trine Lise forteller at Ragnhild har betydd alt for henne. – Hun er mamma, og det var stort å ha henne i salen. Hun visste at jeg hadde hatt lyst til dette bestandig og var kjempestolt. Jeg ba dem filme henne ekstra mye, sier Trine Lise.

Trine Lise kom til Ragnhild som niåring. Som syvåring ble hun plassert i sitt første fosterhjem sammen med broren, etter at den biologiske moren deres ga dem opp frivillig fordi hun følte at hun ikke kunne gi dem det de trengte og fortjente. Det fungerte ikke så godt i det første fosterhjemmet, så etter en tid gikk turen til fostermamma Ragnhild og en varm og god endestasjon.

Hvordan opplevdes det å være et barn som blir flyttet fra et hjem til et annet?
– Det er jo slikt man husker. Når det første fosterhjemmet heller ikke ville ha meg, forsterket det følelsen av å være stygg og ikke være verdt noe. Ikke det at jeg hadde det så bra der. Det opplevdes mer som et opphold enn et hjem med varme og klemmer. Jeg fikk ikke lov til å kalle fostermor for mamma. Gjorde jeg det, fikk jeg ikke svar på det jeg spurte om. Men jeg kalte henne ofte mamma bare for å terge henne. Da jeg kom til Ragnhild, var det helt annerledes. Hun var rett og slett for god til å være sann. Hun sa det var opp til meg hva jeg ville kalle henne, og hun var i det hele tatt bare god. Det gjorde meg skeptisk. Ingen kan være så bra, tenkte jeg og satte henne stadig på tester for å prøve å avsløre henne. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for det, sier Trine Lise. Det skulle gå et par år før Trine Lise forsto at Ragnhild ikke bare var en som ville sende henne vekk, men at hun var en mor som ville være mamma med stor M. – Jeg var vel elleve år eller noe da jeg fant henne gråtende på rommet og spurte hva hun gråt for. “Jeg gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få deg til å forstå at du skal være her. Jeg gråter fordi jeg ikke når fram til deg”, hulket hun. “Men så send meg videre da”, skrek jeg. Da reiste hun seg. “Du skal være her i hvert fall til du er 18 år, og er det opp til meg, skal jeg være bestemor for dine barn”, sa hun og omfavnet meg som i en film. I det øyeblikket forsto jeg at hun kanskje mente det, og jeg klarte å slappe av. Det var vendepunktet. Stakkars mamma, jeg har hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg testet henne så mye. Men vi har snakket om det, og hun tror at jeg tror at jeg var verre enn jeg var. Hun så at det ikke handlet om ondskap, men om forsvarsmekanismer, fortsetter Trine Lise.

Trine Lise er en av en søskenflokk på syv som har vokst opp hos Ragnhild, som har fire biologiske barn og tre fosterbarn. Fram til Trine Lise var 13–14 år var hun minstemann. Men så fikk Ragnhild en biologisk datter, og ett år
senere en liten fostersønn. – Først ble jeg kjempesur fordi jeg tenkte at de bare skulle bruke meg som barnevakt. Men jeg ble fort veldig glad i lillesøsteren min. Og da lillebroren min kom, tenkte jeg bare at han må jeg ta vare
på. Han var fosterbarn og bare seks dager gammel da han kom til oss. Så liten, hjelpesløs og alene i verden. Jeg følte jeg visste hvordan han hadde det, og ville gjøre alt for å hjelpe ham. Han og jeg, og alle de andre søsknene mine, har et flott forhold den dag i dag. Vi møtes hjemme til påske og jul, spiller spill og har det kjempefint, forteller Trine Lise.

Trine Lise blir blank i øynene når jeg spør hva Ragnhild har betydd for henne og livet hennes. – Alt. Det handler om å ha fått fotfeste og føle tilhørighet. Det handler om en ubetinget kjærlighet som gjør at du vet at du kan gjøre alle de gale tingene uten å bli kastet ut. Ragnhild har vært utrolig flink på alle måter. Ikke minst når det kommer til det å prate om ting. Hva er det du tenkte, hva var det du følte, hvorfor var du slik? Du må forstå hvorfor, ellers hjelper det ikke, sier hun alltid. Hun har fått oss til å tenke og til å forstå konsekvensene av det vi gjør. Jeg er så glad for at jeg har kommet til henne. Det med å bytte fosterhjem er ikke alltid ille. Det er utrolig viktig for et barn å komme til noen som takler fosterforelderrollen og som passer sammen med deg. Og så er det viktig å få en forsikring om at man hører til i familien i både ord og handling. Selv husker jeg godt at jeg opplevde det som utrolig stort å få arve kofta til fosterbestemor. Det å få bildet mitt på veggen betydde også enormt mye for meg. Mamma har en serie av bilder av alle vi barna fra vi var små og opp til vi ble store, på veggen. Jeg husker ennå den gode følelsen da hun hang opp det første bildet av meg. Og jeg koser meg fortsatt når jeg ser på bildene av oss, sier Trine Lise og legger til: – Takket være oppveksten hos Ragnhild har jeg også fått verdens beste venner, de tar det gode med det dårlige og stiller alltid opp. Hun har formet meg sånn at jeg kan tro jeg er verdig sånne venner. Eller for å si det på en annen måte; har man en god oppvekst med fine verdier, så får man venner deretter.

Hva med dine biologiske foreldre, har du kontakt med dem?
– Far døde på sjøen da jeg var åtte år, men mor har jeg hatt sporadisk kontakt med. Vi fikk bedre kontakt etter hvert som jeg ble voksen. I det øyeblikket jeg klarte å godta at jeg ikke var som henne, at jeg var min egen person med egne valg, og hun ikke bare var mamma, men et menneske også – da så jeg henne med andre øyne og at hun egentlig er en fantastisk kvinne, men at livet har jobbet mot henne. Men det er klart at min biologiske mors forhold til menn, har påvirket mitt forhold til dem. Jeg har aldri hatt noen farsfigur, og stoler ikke så lett på menn. Det er storebrødrene mine, Frank Rune og Geir, som er mine mannlige rollemodeller. De er helt fantastiske, flotte menn som brødre skal være. Men de er jo i slekt, flirer Trine Lise som for tida ikke har kjæreste. – Jeg har ikke hatt noe langvarig forhold på ti år og jeg er 35 år, så det spøker litt i forhold til det å stifte familie. På den annen side tror jeg ikke at jeg har lyst på biologiske barn. Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha fosterbarn. Det tror jeg uansett at min framtidige mann vil sette pris på. Det er jo ikke noen mann som holder ut en kvinne med mitt skorpiontemperament, i ni hormonelle måneder, ler Trine Lise.

Teksten stod første gang på trykk i fosterhjemsmagasinet “Verdt det”, utgitt av Barne-, ungdomsog familiedirektoratet.

Foto: Trine Lise Halmøy Lockertsen.