Svanhild-saken blir bok

Svanhild-saken blir bok

Det er nå snart ti år siden den såkalte Svanhild-saken. Som far og bestefar er Jan Helge Jensen (54) sterkt engasjert i det som skjedde. Nå kommer han med nye opplysninger i en bok.

Hendelsene har satt sterke spor i ham og familien hans. I en relativt liten kommune som Kvænangen, vet de aller fleste om hverandre, og det har medført at saken har preget hverdagen til mange. Fortsatt samtaler folk om saken, og pappa Jan Helge får fortsatt henvendelser fra personer fra det ganske land om hvordan det går med hans datter og barna hennes. – I den nærmeste familie vil vi alltid føle savnet av to familiemedlemmer. To som ble fratatt muligheten til å vokse opp blant sine egne, sier Jan Helge Nilsen.

Trygg kommune
Familien har hele tiden hatt et stort og godt sosialt nettverk bestående av naboer og familie. Hans nærmeste familie bor innenfor en radius på 20 kilometer. – Den består av bestemødre, mødre, tanter, onkler og andre slektninger som hele tiden har hatt et tett og godt forhold til hverandre. Kvænangen har hele tiden hatt et godt utbygd tilbud innenfor barnehage, skole og idrett. Alt dette i sum har gjort kommunen til en trygg og god plass å bo i, og vokse opp i, for vår familie, sier Jan Helge Jensen.

Klientutvalget
Han satt som leder av kommunens klientutvalg med tilknytning til barnevernssaker da barnevernet grep inn i familien. – I dette utvalget fikk vi kun orienteringer om saker. Jeg hadde på dette tidspunktet liten innsikt i barnevernets fremgangsmåte og metodebruk. Mitt inntrykk av barnevernet og rettsapparatet i barnevernssaker var da også farget av det lille jeg visste om dette fagområdet. Åpenhet, habilitet, troverdighet, krav til bevisførsel gjennom kvalitetssikring, samt det å lytte til alle parter, var noen av de elementene jeg til da trodde var en selvfølge i saker der barn og barns fremtid var i fokus. Det fikk jeg erfare ikke var tilfelle i løpet av denne saken, forteller Jensen.

Mur av taushet
Saken var fra barnevernets side omgitt av en mur av taushet for Jensen og den nærmeste familie. – De skjulte seg hele tiden bak taushetsplikten. Vi prøvde forgjeves å få innsyn i saken vi følte vi var del i, der vi kanskje hadde mulighet til å bidra, men vi ble avvist. Ved at barnevernet stengte ute familien både fra dialog og informasjon, fikk vi ikke anledning til å spille på lag med dem. På den måten ble vi fratatt den viktige rollen som bindeledd og samarbeidspartner mellom partene. Når skottene var og forble så tette, utviklet det seg heller en mistro mellom barnevern og oss, sier Jan Helge Jensen.

Habilitetstvil
Frontene skulle bli harde. Habiliteten ble også satt på prøve. Noe som fikk Jensen til å tvile på troverdigheten i det som ble besluttet. – I saker ellers i samfunnet er det strenge krav til habilitet. Tette forbindelser mellom sak og beslutningstakere aksepteres ikke. Slik opplevde jeg det ikke i denne saken. Båndene var tette mellom utredere og dommere, og at de skiftet roller innenfor det samme nettverket, sier Jensen. Han nevner et eksempel.  – Etter dommen var falt i min datters sak, ble det kjent at en lagdommer uken før ankeforhandlingene i Svanhild-saken, var lagdommer i en annen barnevernssak i Hålogaland lagmannsrett. Der var en spesialpsykolog sakkyndig meddommer. I barnevernssaker vet vi at sakkyndige meddommere blir tillagt stor vekt. Uken etter satt altså den samme lagdommeren i dommerpanelet i vår datters sak, og skulle ta stilling til den samme spesialpsykologens utredning i saken til min datter. Lagmannsrettens administrator i Svanhild-saken uttalte seg da også slik til Høyesterett i forbindelse med anken: ”På grunn av at antallet kompetente fagpersoner er begrenset, må disse opptre i forskjellige roller. Av og til er de meddommere, av og til oppnevnt sakkyndige. Det er riktig anført at spesialpsykologen og lagdommeren i uken før ankeforhandlingene var dommere i samme sak, men Svanhild-saken ble ikke omtalt dem i mellom.”, siterer Jan Helge Jensen, som til tross for en slik forsikring på ingen måte føler seg beroliget om at slike tette relasjoner og rollebytter ikke påvirker utfallet i saker. En slik fremgangsmåte er urovekkende å være vitne til i rettsstaten Norge og sår tvil om rettssikkerheten, fortsetter han.

IQ-testen
Kvalitetssikring er et annet felt han opplevde som nærmest fraværende. – Ingenting av det som barnevern, utredere og advokater skrev – og uttalte – behøvde noen form for kvalitetssikring som ellers er vanlig i straffesaker. Jeg opplevde terskelen for at bevis ble godtatt som svært lav. I løpet av en test på to timer ble det konkludert med at min datter i en alder over 20 år var psykisk utviklings-hemmet, og at hun hadde en IQ tilnærmet et barn.
I konklusjonen ble det slått fast at hun manglet evne til å kommunisere, manglet sosiale ferdigheter, manglet evne til å bruke offentlige tjenester, manglet funksjonelle skoleferdigheter, og evnen til å tilpasse seg ethvert arbeid. At testen ble tatt spontant, i gravid tilstand med en liten datter med seg i fremmede omgivelser, ble ikke sett på som formildende av noen instanser. Testen ble stående som endelig og godtatt uten nærmere kvalitets-sikring. Det vi hadde av utredninger fra norske og utenlandske psykologer ble totalt oversett, og ble sett på som bestillingsverk fra oss. Selv om hun hadde fungert som alle oss andre frem til da, og at både skole, arbeidsplass, lege og nettverk gjennom sine erfaringer med henne så på konklusjonene som helt uforståelige, fikk dette nesten ingen oppmerksomhet i rettsapparatet. Dette sier etter min oppfatning at det ikke legges vekt på kvalitetssikring i slike saker, men at man i større grad vektlegger hvem som sier hva. En slik fremgangsmåte tror jeg kan sette troverdigheten til de dømmende blant den vanlige mann og kvinne i et heller dårlig lys. Her er det barns skjebner som står på spill. De har krav på at alle utsagn granskes og får den tillagte vekt de fortjener. Bare slik får barna den hjelpen som er best for dem. Et argument blant mange som kan være med på så tvil rundt denne utredningens konklusjon, er at vår datter nå er utdannet hjelpepleier, forteller Jensen. Senere tok Svanhild Jensen testen på nytt, uten stress, og uten sin datter ved sin side, i trygge omgivelser, og gjorde en normal IQ-score på 95. Noe som tilsvarer et gjennomsnitt av det norske folk.

Media
Familien bestemte seg på et tidspunkt for å gå ut i media med saken, som et siste forsøk på å få ungene til å bli i familien. – Det var et tungt og vanskelig valg som vi da ikke visste konsekvensene av. Det viste seg at saken fikk dimensjoner ingen hadde venta. Vår hverdag ble helt annerledes. Fra da av ble det en sak som i lang tid fikk stor plass i media, og som ble fulgt av mange. Mange kjente seg igjen i den håpløsheten vi var oppe i, og kom med både oppmuntring og konkrete forslag på hva vi skulle gjøre. Vi fikk etter hvert kontakt med folk fra hele landet, og tilbakemeldingene og kommentarene ville ingen ende ta. Avisinnlegg, telefoner, blomster, kort, brev og også besøk var dagligdags. Mange ville engasjere seg. Det ble startet støttegrupper og innsamlingsaksjon. Skoleelever gikk i tog, underskriftskampanje ble startet, og hele tiden pågikk en diskusjon om barnevernets funksjon og metodebruk. Vi fikk sågar tilbud om å reise gratis med barna til utlandet der alt var lagt til rette for et langtidsopphold om vi sa ja. Kirkeasyl ble også foreslått. Media og det store fokuset på saken landet rundt var med på å hjelpe oss fremover. All den positive støtten fra folk flest var i sterk grad med på at vi beholdt motet, selv i de stundene vi hadde det tyngst. Det at media gikk så sterkt inn i saken og fikk frem de ulike sidene ved denne, var med på å gi akkurat denne saken en dimen-sjon som ingen liknende sak hadde hatt tidligere. Jeg tror at dette har gjort at vi i dag har et mer åpent barnevern, forteller Jan Helge Jensen.

Støtte fra Aftenposten
For å illustrere rekkevidden av engasjementet, skrev landets største avis, Aftenposten, da saken gikk til Høyesterett på lederplass: ”Med det faktum at Lagmannsretten var delt, og den sterke støtten Svanhild og familien har fått i sitt eget lokalmiljø, tilsier at siste ord ikke bør være sagt. Vi vil på det sterkeste henstille til Høyesteretts kjæremålsutvalg å slippe saken igjennom til rikets høyeste rettsinnstans. Å frata en mor omsorgsansvaret for barn hun selv mener seg egnet til å oppfostre, er et så alvorlig inngrep fra samfunnets side at det ikke bør skje uten at også vår øverste rettsinnstans har vurdert om lovens vilkår for å gjøre det, er oppfylt.”

Ungene blir hentet
Jensen glemmer aldri ventetiden før ungene skulle hentes. – Dato var avtalt gjennom brev fra kommunens advokat, og for hver dag som gikk følte jeg og mine presset mer og mer. Mange ganger var det nesten ikke til å holde ut. Hele familien talte dagene og ventet med stor nervøsitet på det som skulle komme. Alt var prøvd for å unngå dette. Vår søknad til barnevernstjenesten om at vi ønsket å bli fosterforeldre til våre barnebarn var også avslått. Selv om vi hele tiden prøvde å leve så normalt som mulig, var hodet fylt av tankene rundt det at barna snart skulle hentes ut av familien sin. Så skjedde det, minnes Jensen. Flere dager før avtalt dato for henting av ungene stod barnevernet i stua. Politiet befant seg utenfor huset, og for å være helt sikker på at aksjonen skulle gå knirkefritt, var fasttelefonen blitt frakoblet. En time etter aksjonen mot Jensen kom summetonen tilbake. Det opplevdes svært dramatisk for alle som var der, og det hele var tydeligvis godt planlagt. – Ungene ble hentet ut hylende med makt, mens min lille sønn og andre barn var gråtende vitne til maktbruken. Ingen nærmere forklaring ble gitt.  Ungene ble sendt til ukjent adresse. Vi fikk ikke vite noe om hvor de var før en dame ringte oss om det etter noen dager. Jeg spør meg selv om det var nødvendig å gjøre det slik. Nei, er mitt klare svar, sier Jensen bestemt.
Jan Helge Jensen får uforbeholden støtte fra professor Stein Erik Ulvund ved Universitetet i Oslo. Ulvund skriver i Dagbladet 12. april 2003, få dager etter hentingen: ”Å frarøve en mor hennes barn, uten at verken barna, moren eller familien for øvrig er forberedt på det som skulle skje der og da, er hjerterått og forkastelig av både etiske og faglige grunner”.

Tiden etter
Jensen innrømmer at den første tiden etter ”hentingen” var svært vanskelig for dem, men de tenker at det er av underordnet betydning. – Først og fremst tenkte jeg på de to barna som etter mitt syn ble tatt fra sitt biologiske miljø så unødvendig. Det tok relativt lang tid før Svanhild og vi som besteforeldre fikk se dem igjen. Det første besøket varte bare fire timer og foregikk i et kjellerrom i et hotell der barna var plassert. Det har ikke vært mulig for barna å få egne besøk til besteforeldre og andre i familien, og gjennom de åtte årene har de ikke fått lov til å besøke oss i sommerferie og ved de store høytidene. Svanhild har besøk av barna seks ganger i året. Selv om vi som besteforeldre og øv-rige familie ikke har fått egne samvær med barna, prøver vi så godt vi kan å holde kontakten med dem, forteller Jensen.

Skriver bok
Jensen føler at han nå har fått en viss avstand til saken. – Jeg har i tiden som har gått siden hentingen tenkt på hvilken måte jeg best kan evaluere og trekke lærdom av dette. Jeg har kommet frem til at jeg vil skive en bok om det som hendte. Det har jeg nå startet på, og den vil komme ut på slutten av året. Jeg vil komme med en del nye opplysninger i boken. Det var mange ting i saken som det nå er naturlig å trekke frem i lyset. Det har de mange som engasjerte seg krav på å få vite, mener Jensen. Helt til for et år siden har alt med tilknytning til saken fått ligge i fred i poser og esker. – Jeg har inntil nå ikke maktet å få alle hendelsene i reprise. Eskene og posene har hele tiden minnet meg om alle dagene med håpløshet, tårevåte kvelder og søvnløse netter. Alle nedturene, men også oppturene. Jeg vil skrive boka i perspektivet til en far og bestefar som hele tiden hadde alle hendelser tett innpå livet, og som på ingen måte var forberedt på at disse skulle vekke så stor oppmerksomhet. Jeg håper også boka og historien kan være til hjelp for andre som har vært, og som er i samme situasjon, sier Jensen.

Fremtiden
Bestefaren vet lite om det som kommer. – Det er vanskelig å spå om fremtiden, men det er lov å håpe. Troen og håpet om at barna en dag kommer tilbake til der de hører til, kan ingen ta fra oss. Inntil den dagen det skulle skje, finner jeg trøst i ordene forfatteren Paulo Coelho skriver i sin bok Alkymisten: ”Når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli opp-
fylt”, avslutter Jan Helge Jensen.